Sørensens filmservice: BIFF SPESIAL/KORTRAPPORT: Når latteren setter seg fast i halsen

Источник: Sørensens filmservice: BIFF SPESIAL/KORTRAPPORT: Når latteren setter seg fast i halsen

Yellow Cat Regi: Adilkhan Yerzhanov, dramakomedie, Frankrike/Kasakhstan, 1 time 33 minutter. Kan strømmes på Biff+ ut måneden.

Fra første bilde angret jeg på at jeg ikke så Yellow Cat på stort lerret. Yerkinbek Ptyraliyevs foto fanger steppe- og fjellandskapet i Kasakstan like ekstraordinært som landskapet er ekstraordinært. Til og med på en mellomstor TV er wow-faktoren høy.

Til og begynne med lo jeg også hele tiden. Historien tar løs med en humor og med personasjer som kunne vært hentet fra en Emir Kusturica-film. Deretter beveger den seg inn i et mer rørende, poetiske passasjer, og etter hvert setter latteren seg temmelig fast i halsen.

Dette er utvilsomt en film for alle som har sans for subtile filmreferanser. Det må nødvendigvis være en del av dem i en historie som handler om en mann, Kermek, som i tillegg til å ha fullstendig oppheng på Jean-Pierre Melvilles Le Samourai og Alain Delons rolletolkning der, bærer på en vidløftig drøm om å rigge til en kino langt oppe i fjellene. Nylig sluppet ut fra fengsel vikles han inn i en rekke viderverdigheter, deriblant møtet med Eva, en ung kvinne med en fryktelig skjebne i bagasjen. De slår seg sammen i noe som har elementer av så vel landeveisfilm som western. Det er også i relasjonen dem imellom poesien oppstår.

Ut av de innledende absurditetene både i hendelser og rollegalleri, vokser det frem en film med en mer uttalt politisk agenda enn starten bærer bud om. Hvor velintegrert dette er i handlingen, er jeg usikker på. Men man får utvilsomt et hjerte for den enkle og naive Kermek og hans tro på såvel film som på at det gode kan overleve i en ond verden full av svik og korrupsjon.

Filmen har hatt sin siste visning på Biff, og selv om det mindre formatet ikke yter den rettferdighet, er den absolutt verdt å få med seg. Mye på grunn av humoren, mye på grunn av noen uforglemmelige lyriske scener der jeg nesten ble på gråten over Kermeks måte å snakke med Eva på. Mye på grunn av et par andre, nydelige små scener, og veldig, veldig mye på grunn av de fantastiske landskapsbildene.